Oslo, hovedstaden i Norge
Oslo (mellom 1624 og 1925 Christiania, fra 1877/1897 også skrevet Kristiania)
Oslo er Norges hovedstad og største by. Fylket og by-kommunen ligger i det sentrale Østlandsområdet, innerst i Oslofjorden og har 612 400 innbyggere (2016). Sammen med 10 nærliggende kommuner utgjør tettstedet et sammenhengende storbyområde med 911 600 innbyggere (2016) , hele Stor-Osloregionen hadde 1 472 200 innbyggere (2016). Nabokommunene er Bærum og Ringerike i vest, Lunner i nord, Nittedal, Skedsmo, Lørenskog og Enebakk i øst, og Ski og Oppegård i sør. Oslo er, som eneste norske kommune, også et fylke, og står dermed i en spesiell situasjon når det gjelder lokal forvaltning.
Oslo er kjent for sitt topografiske uttrykk, og sin berggrunn. Byen preges av nærhet til skog og mark, og av et rikt plante- og dyreliv. 2/3 av kommunens areal utgjør skog og vannområder utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en reell befolkningstetthet på 5221,6 innbyggere pr. km². Den tetteste delen av byen ligger i en «gryte» omkranset av grønne åser. Elver som Alnaelva, Akerselva og Lysakerelva renner fra åsene, gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst for Oslo S ligger Ekebergskråningen med naturreservat og med steinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid. Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst for Bjørvika, innunder Ekeberg, ligger Gamlebyen, i arkeologikretser omtalt som Nordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000. Gamlebyens kjerneområde er Nord-Europas største middelalderbyområde etter Visby, og i sin helhet fredet. Under kong Håkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annet Oslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla han Akershus slott og festning som residens, og han gjorde Oslo til Norges hovedstad i 1314. Etter at Norge fikk felles konge med Danmark, ble København residensby og sete for statsadministrasjonen. Provinsbyen Oslo beholdt imidlertid en rest av hovedstadsfunksjonene gjennom hele dansketida.
Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet av Svartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk. Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika ved Akershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus i murverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurt bindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulære kvartaler etter renessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent som Kvadraturen.
Ved frigjøringen i 1814 var byen opplagt som hovedstad i den selvstendige staten Norge. Byen holdt stand som småby til ut på 1800-tallet, men etter industrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden tilbake sitt opprinnelige navn, Oslo. I 1948 ble Aker kommune innlemmet, og flere av Aker-gårdene ble bygget ut til drabantbyer. Oslo er etter en periode med relativt stabilt innbyggertall igjen i sterk vekst og vokser raskere enn andre nordiske hovedsteder. Det stigende folketallet skyldes i all hovedsak den kraftige innvandringen gjennom de siste 30 år. Per 2010 har 27 prosent av Oslos befolkning utenlandsk opprinnelse.
